Mitt møte med veggen

Tanken bak denne bloggen er at det finnes mange spennende, glemte og magiske ting på et loft,  og Jessicas loft er mitt magiske, virtuelle loft. Som oftest pleier jeg å ta frem ting fra loftet som er artige, koselige eller spennende, men på loftet befinner det seg også alvorlige ting, ting som vekker melankoli, sorg og ettertenksomhet. Det er en av disse kassene jeg kikker i når det nå er gått et år siden jeg sneiet veggen.

Soloppgang

Veggen  
Jeg hadde brukt søndagskvelden til å forberede mandagen. På mandag sto jeg opp og siktet på høgskolen der jeg skulle holde det siste av to foredrag. Fortsatt ikke helt våken fant jeg meg et hjørne i den stappfulle rushtrikken der jeg prøvde å ta minst mulig plass, stå mest mulig støtt og passe på verdisakene mine. I løpet av de få holdeplassene jeg skulle reise gjennom byen, begynte lydnivået i trikken å øke. Jeg klarte ikke blokkere ut samtalene rundt meg, og det føltes som om folk sto og ropte mot meg. Så begynte jeg å kaldsvette. Og jeg ble svimmel. Jeg var redd for at jeg skulle kollapse på stedet. Mens jeg prøvde å overbevise meg selv om at det ikke var langt igjen, veltet kvalmen inn over meg. For å unngå en skrekkelig pinlig start på uka, gikk jeg av på neste holdeplass. Jeg tenkte at jeg nok ikke hadde spist nok til frokost og trakk ned dype magedrag av den vårfriske bylufta, gikk til høgskolen og holdt foredraget mitt. Jeg holdt resten av avtalene mine den dagen. Jeg var vel ferdig halv åtte på kvelden. Jeg var helt utslitt når jeg kom hjem og sovnet som en stein før klokka ni.

Tirsdag sleit jeg med å stå opp. Jeg hadde store vansker med å våkne og vansker med å komme meg ut av døra til tross for at jeg hadde sovet tungt og lenge. På vei til jobb begynte jeg å kaldsvette igjen, jeg ble kvalm. Jeg avfeide advarslene og tenkte at jeg fikk skynde meg til kontoret og spise mer. Jeg skylte ned havregrøten med en kopp kaffe og stusset over at jeg ikke følte meg våken og ikke følte meg noe bedre. Lyset var blendende og påtrengende, jeg følte at jeg satt for høyt, jeg hadde mest lyst til å gå og gjemme meg i en mørk krok. Jeg innså at jeg ikke kom til å klare å gjennomføre møtet jeg skulle holde, selv om jeg hadde masse viktige oppgaver i møtet. På bussen hjem kjente jeg på høy puls, øresus og overveldende kvalme. Lettet å være hjemme igjen, avtalte jeg en legetime dagen etter og la meg til å sove.

Onsdag sto jeg opp, jeg hadde ikke kommet lenger enn til dusjen da jeg kjente kvalmen og svimmelheten ta overhånd. Da ga jeg opp. Jeg ringte for å si at  jeg ikke kunne komme på jobb og la meg til å sove igjen. Det falt meg ikke inn at det hadde vært for mye for lenge, så da legen senere samme dag sa jeg måtte på tvungen ferie, ble jeg overrasket og flau. Det hadde ikke falt meg inn et sekund at dette kunne være den beryktede veggen!

Arbeidsnarkoman
Jeg har alltid likt å jobbe. Faget mitt er kjempespennende, og jeg liker å ha mange jern i ilden. Grensene mellom jobb og fritid er ikke alltid krystallklare, og det trives jeg med. Jeg tror jeg kan telle de siste 5 års sykedager på maks to hender. Jeg har alltid pleid å dra på jobb, også når jeg har vært pjusk og dårlig. En gang fikk jeg migreneanfall mens jeg prøvde å ferdigstille et dokument. Migreneanfallet startet med synsbortfall som omtrent en halvtime senere ble avløst av dundrende hodepine. Jeg klarte ikke å lese det jeg selv skrev med synsbortfallet, så jeg reiste hjem og gjorde ferdig jobben fra sofaen med dundrende hodepine og redusert taleførhet. Jeg har alltid tenkt at jeg ikke er sykere enn det jeg lar meg selv være. Da legen ga meg to ukers sykemelding, oppfølgingssamtale og streng beskjed om ikke å jobbe i mellomtiden, ble jeg ganske overrasket. Tanken på å gå tilbake til jobb gjorde at jeg ble fysisk kvalm og svimmel, tanken på ikke å være på jobb gjorde meg stresset, urolig og engstelig. Etter korte oppfølgingssamtaler med arbeidsplassen over telefon ble jeg så sliten at jeg sov i flere timer. Det ble enda et par uker. Heldigvis var arbeidsplassen villig til å justere arbeidsoppgavene mine så jeg kunne prøve å komme tilbake etter fem uker.

Jeg måtte kikke i kalenderen min for faktisk å forstå hvor hektisk jeg hadde hatt det. Det fantes ingen ledige hull. Jeg hadde løpt fra avtale til avtale i lang tid, men jeg måtte se det på skjermen for å tro det. Jeg skjønte alvoret i det legen sa, men det var tøft å la være å jobbe. Det var vanskelig å skru av jobben, la være å sjekke e-post, slutte å kjenne på alle de tingene jeg skulle ha gjort. Jeg skrev flere e-poster til jobben med huskelister og uavklarte forhold, så skammet jeg meg. Fem uker senere var det vanskelig ikke å gå rett tilbake i gamle vaner. Men når kroppen ga et så kraftig signal på at noe var galt, følte jeg at det ville være litt for dumt ikke å lytte.

Fanget
Jeg liker å gå tur og løpe, og mannen min etablerte heldigvis et trimregime straks han skjønte at jeg kom til å bli hjemme en stund. I tillegg var han ganske nådeløs når han observerte at jeg falt tilbake i usunne vaner. Det var veldig frustrerende når det holdt på, og selv om jeg tror han er en av årsakene til at jeg var tilbake såpass raskt, kjente jeg meg nesten umyndiggjort i prosessen. Jeg er vant til å klare meg selv og liker ikke å føle meg avhengig av andre. Jeg følte meg avslørt og avkledd, og jeg satte ikke pris på alle som skulle være involvert og mene noe om hva som var best for meg. Det er få ting som har fått meg til å føle meg så fanget som når andre fortalte meg hvordan mine handlinger etter at jeg ble syk bekreftet at jeg var syk, samtidig som jeg jobbet for harde livet med å bryte de samme vanene så jeg kunne bli frisk.

Jeg kjente et behov for å begrense hvem som fikk slippe innpå meg i perioden. Jeg følte et behov for å beskytte meg selv fra de velmenende formaningene og etterpåklokskapen andre delte når de fikk vite hvorfor jeg var sykmeldt, samtidig som jeg ønsket å være åpen om hva slags syk jeg var. Det var grusomt å si det første gang: «Jeg har jobbet for mye for lenge». Jeg vurderte å lyve, jeg skammet meg så fælt. Likevel, når jeg først hadde begynt å si det, var det helt greit. Jeg kjente at det viktigste var å reparere meg selv. Jeg liker å drive med håndarbeid, studere og organisere ting, og jeg pusler bestandig med noe. Jeg pleier å si at lediggang er roten til alt ondt og det måtte litt jobb til for å kunne tillate meg selv å gå ledig. Jeg måtte finne noen positive sysler som ikke trigget arbeidslysten for mye, samtidig som jeg måtte håndtere den dårlige samvittigheten og følelsen av å ha feilet ved å havne i denne situasjonen.

Endret fokus
Jeg kom frem til at håndarbeid var det minst skadelige, samtidig som jeg tidlig skjønte at jeg ikke kunne gjøre et prosjekt av sykemeldingsperioden. Dette var ikke øyeblikket for å trene til halvmaraton eller strikke en onepiece i mariusmønster. Så jeg strikket ting og raknet dem igjen. Jeg laget bare småting slik at jeg ikke skulle gjøre noe ut av det. Det var fint å trene og få frisk luft og mosjon, men jeg tror det var lurt at jeg la fra meg en tidlig tanke om sixpack i løpet av sykeperioden. Så jeg fikk god tid til sjeleransakelse, refleksjon og søvn. Masse, masse søvn. Og det var greit å få litt tid til å gjøre ting basert på lyst og ork, i stedet for å drives av en følelse av plikt og dårlig samvittighet.

Lærdom for livet
Jeg har en slags leveregel som heter at så lenge jeg kan dra lærdom av det, er det ikke bortkastet. Dette er selvfølgelig en sannhet med modifikasjoner, men jeg trengte å sitte igjen med noe lærdom etter denne opplevelsen. Jeg var heldig, mange treffer veggen mye hardere enn det jeg gjorde, og veien tilbake blir desto lengre. Jeg streifet bare veggen denne gangen. En vegg som ikke besto av kun én omstendighet, men var satt sammen av mange. Så jeg tenker at jeg må være bevisst underveis når ting skjer. Drives jeg av plikt eller drives jeg av lyst og glede? Jeg prøver å unngå å bruke ordet om ting jeg ikke egentlig må, og jeg prøver å huske å gjøre ting jeg liker. Jeg prøver også ikke å planlegge vekk hele uken min for lang tid i forveien. Jeg har fortsatt tenkt å ta en master ved siden av jobb, og jeg tror faktisk at jeg kommer til å klare det. Jeg skal fortsette å løpe flere ganger i uka. Jeg liker å fotografere, strikke og blogge. Jeg jobber et annet sted nå, og jeg liker fortsatt å jobbe. Jeg tror kanskje ikke jeg jobber så mye mindre. Jeg har prøvd å endre tilnærmingen min til alle tingene jeg holder på med, og jeg prøver å prioritere meg selv mer. For det tror jeg ikke at jeg har vært noe god til. Jeg må sjekke inn med meg selv av og til så jeg vet at jeg priorieterer riktig og bruker tiden min på ting som er bra for meg. Jeg vet ikke om dette holder, men jeg har vært tilbake i full jobb siden sykemeldingsperioden var over, og jeg trives i hverdagen min. Jeg skulle ønske at jeg kunne si «nå har jeg lært noe for livet» og «jeg skal aldri havne der igjen», men det vet jeg ikke om jeg får til. Men jeg har rukket å tenke gjennom noen ting og kanskje samlet noen verktøy som kan være til hjelp senere en gang, så lenge jeg tar meg tid til å lytte til meg selv.

 

7 thoughts on “Mitt møte med veggen

  1. I love that you wrote in such a detailed manner, describing both symptoms and reactions which you experienced. I am so very very glad that you feel better, and that you feel you could recognize these symptoms, should a similar siuation occur again. Toft gjørt å skrive om det hele! XO

  2. Tilbaketråkk: Islandsgenser | Jessicas loft

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s