6. august

På et loft finnes det også mørke kroker. I de mørkeste krokene på loftet mitt gjemmer jeg hemmeligheter som jeg ikke vil at noen skal se. Der gjemmer jeg også ting som jeg kanskje helst vil slippe å se selv, ting jeg kanskje helst vil glemme. Som dagen i dag. I dag er det den dagen igjen. Den dagen jeg aldri kommer til å glemme, selv om jeg har gjemt den så godt at jeg nesten ikke kan finne den igjen. De fleste dagene i året kjenner jeg bare på dette arret i det jeg tilfeldigvis streifer borti det i hverdagen. Noen år stakk jeg fingre hardt inn i såret for å kjenne om eller kanskje heller at det fortsatt var der. I dag verker det. Selv om jeg har prøvd å hele såret, verker det alltid på denne dagen. Denne dagen markerer en dag som jeg husker mange små detaljer fra, selv om det begynte som en helt tilfeldig dag blant mange. Dette er en subjektiv og egoistisk fortelling som bare handler om meg og mitt arr, selv om andre også ble skadet akkurat denne dagen. Jeg trenger mange ord for å for å si noe om denne dagen. Jeg må gi alle ordene en kontekst. Jeg tror at tiden er moden for å begynne, selv om jeg ikke vet om jeg makter å skrive alle enda. Jeg vil ikke ha sympati, jeg trenger ikke omsorg, i dag er jeg sterk, dette handler om den  dagen da jeg var bitteliten.

Mandag 6. august 2007 sto jeg opp, jeg gikk på badet og forberedte meg for å møte hverdagen, jeg kledde meg i svart fra topp til tå. Det var helt tilfeldig at det var svart akkurat denne dagen. Denne dagen skulle jeg slutte å røyke, som jeg skulle så mange mandager på den tida. Det var jo sommer og ferie fra studiene. Jeg vendte nesa mot sommerjobben min på SFO der jeg skulle forberede meg til å ta i mot et nytt barn. Jeg gledet meg til å begynne på det siste året i bacheloren om en drøy uke. Innen klokken var blitt ti hadde jeg helt slått fra meg tanken om at jeg skulle slutte å røyke, og jeg visste ikke om jeg kunne fullføre utdanningen. Det eneste jeg visste helt sikkert var at ingenting kom til å bli det samme igjen.

Som den gode arbeidshest jeg er, hadde jeg skrudd av lyden på telefonen denne dagen. Da jeg endelig så på telefonen, hadde jeg mange ubesvarte anrop. Så mange at jeg ante uråd. Jeg gikk utenfor kontoret og begynte å ringe til dem som hadde ringt meg. Mannen min var den første til å svare. Jeg sto på en trapp utenfor det provisoriske brakkekontoret da han tok telefonen. Ingen barn lekte i skolegården. Det var enda litt for tidlig. Han fortalte meg at William var død. I ettertid sier han at jeg svarte nei, men jeg husker at jeg tenkte at det var hjertet hans som hadde gått i stykker. I det fjerne hørte jeg barnelatter. Han fortalte meg at lillebroren min hadde begått selvmord. Jeg visste at det var sant. Hjertet mitt falt gjennom metalltrappen og delte seg i en million små biter som trillet utover gårdsplassen. Det kom som et sjokk, men jeg var ikke overrasket. Lillebror fikk diagnosen Asbergers syndrom i tenårene og mestret ikke livet. Han valgte å forlate livet, foreslo damen fra begravelsesbyrået senere at vi kunne si. Jeg druknet i en svart følelse av håpløsthet. Vi fant avskjedsbrevet han hadde skrevet. Politiet fant ikke noe mistenkelig ved dødsfallet. Jeg begynte å lete etter de bittesmå bitene av hjertet mitt. I år ville William ha fylt 28.

Hjemme i huset til foreldrene mine, på det øverste trappetrinnet i kjellertrappa, er det et merke i gulvteppet. Det er det siste sporet etter lillebror. Tauet boret seg inn i gulvteppet den natten og etterlot et evig sår. Da jeg var tenåring, var kjellerstua rommet mitt. Hustelefonen sto rett utenfor døra til kjellertrappa, og jeg pleide å sitte på dette øverste trinnet og prate i telefonen. Jeg skravla en hel masse. Jeg satt i de merkeligste stillinger på dette trappetrinnet og prata med venninner i timesvis. Dette var på mange måter springbrettet mitt før jeg forsvant ut av redet. Og så skulle dette samme trappetrinnet bli det stedet hvor han avsluttet livet. Jeg skulle ønske at han ikke hadde gjort det. Selvfølgelig. For en dum ting å skrive, egentlig. Men samtidig er det akkurat det jeg mener, jeg skulle ønske at han ikke hadde gjort det! Jeg tror han ville ha hatt det bedre nå om han hadde overlevd de tunge årene.

Arret mitt vil være der for alltid, og jeg har ufattelig mange ord som fortsatt ikke er sagt. Dette er bare noen særdeles få av de mange jeg har tenkt. Dette er de jeg klarte å skrive nå. Og det tok meg lang tid å rydde i disse ganske få ordene. De er viklet inn i følelser, og jeg kan ikke se hva som er ord og hva som er følelser. Jeg øver meg, og en annen dag skal jeg skrive flere.

William, jeg savner deg hver eneste dag.

Før Råde

5 thoughts on “6. august

  1. Det gjør så vondt når noen ikke ser en annen utvei enn å gjøre slutt på livet. Vi skulle så gjerne ha gjort alt for å klare å forhindre at det skjedde. Føler med deg, Jessica❤ Han lever fortsatt i tanker og hjerte.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s