Jeg er feminist, men jeg lover at jeg barberer musa, liksom.

I dag skulle jeg ønske at jeg visste mer om feminisme og kvinnesakshistorie. Jeg skulle ønske at jeg hadde hatt i det minste ett år med kjønnsstudier på CV-en. I dag er det 100 år siden vi markerte kvinnedagen for første gang i Norge, og jeg sitter med et voksende ubehag i kroppen for hver gang vi gratulerer hverandre med dagen på sosiale medier. Er det riktig å gratulere hverandre når vi må gå i tog for å få oppmerksomhet om urett som fortsatt begås? Er det bra å gratulere hverandre med at vi har gått i det samme toget i 100 år nå? Jeg har ikke svar, jeg vet ikke. Heldigvis har parolene endret seg noe med årene, men jeg sitter nå her og lurer litt likevel.

Kvinnesak 8. mars

Først skal innrømme at jeg er feminist – og så blir det vanskelig. I flere notiser jeg har sett den siste uka i anledning kvinnedagen, har kvinner lagt til store forbehold når de slutter seg til feministenes rekker eller inviterer til markeringer. Du behøver ikke brenne BH-en for å være feminist. Du trenger ikke å være rødstrømpe for å delta. Du behøver ikke hate menn for å kalle deg selv feminist. Jeg aner omrisset av et mønster her. Er det sånn at om jeg skal kalle meg for feminist, så må jeg samtidig forsikre verden om at jeg barberer meg under armene, og at jeg elsker mannen min? Kanskje jeg burde si noe om jeg liker å bake og strikke før jeg sier noe om hva jeg mener? Jeg er feminist, men jeg lover at jeg barberer musa, liksom. Er ikke dette et kraftig signal på at noe fortsatt ikke er helt som det burde være?

Tenk at vi senest i fjor igjen måtte diskutere kategorier av voldtekt og om såkalt «sovevoldtekt» egentlig var så gærent. Slike voldtekter, der en mann tar seg til rette med ei som sover, er berusa eller ikke makter å gjøre motstand, er kanskje ikke så fælt. Hva hadde hun egentlig på seg? Hva gjorde hun før hun sovna? Bør ikke det at noen knapt er ved bevissthet være et ganske klart hint i seg selv? Jeg har hørt norske gutter og menn fortelle på ramme alvor at det ikke telles som voldtekt dersom man er kjærester. Likelønn og andelen kvinner i toppstillinger er fortsatt dagsaktuelt. NSD oppgir at 86% av studentene som studerer til å bli tegnspråktolker er kvinner. Arbeids- og sosialdepartementet beregner satsen for frilanstolkene med norsk tegnspråk som tolkespråk etter statens lønnstrinn 29. Det er en sjokkerende lav sats for en som jobber frilans. Hadde dette også vært tilfelle også om dette var et mannsdominert yrke? Det føles som om vi vier kvinnelige politikere mye oppmerksomhet for utseende og antrekk, mens mennene slipper unna. Det føles også som om kvinnelige kjendisers alder oppgis oftere enn menns. Er alderen relevant? Det virker som om kvinner som mener noe i offentligheta får kvinneligheta si evaluert, mens mennene blir vurdert på bakgrunn av meningene. Og verre, det er for lite kunnskaper i befolkningen og blant helsepersonell om hvordan hjerte- og karsykdommer utarter seg hos kvinner, for å nevne noe.

I fjor var det rekordstor oppslutning til kvinnedagen som en direkte reaksjon på regjeringens forslag om reservasjonsrett til fastlegene. Reservasjonsrett, likelønn og kvinner i lederstillinger er lette saker, det er konkrete problemstillinger. Voldtekt er vanskelig, grensene er uklare. Kvinnehets på internett er ingen klar sak. Det er lett med de tingene som kan telles og måles. Det er vanskelig å måle holdninger. Det er alle disse småtingene, de som ikke enkelt kan gjøres om til en one-liner på en plakat, som vekker engasjementet mitt i dag.

Det å snakke om feminisme er vanskelig. Jeg føler at jeg bør lese meg opp på så utrolig mye før jeg kan delta i debatten. Straks vi snakker om å være feminist, dukker det opp spørsmål om menns rettigheter, I-landsproblemer og biologiske forskjeller mellom kjønnene. Det er så lett å avspore de saklige diskusjonene, men feminisme trenger vel ikke å utelukke noen av disse tingene. Hvorfor er vi så redde for feminismen? Noen sier at vi gratulerer hverandre med dagen i dag fordi vi feirer dem som har banet vei for oss. Jeg er takknemlig for den jobben som alt er gjort, men du trenger ikke gratulere meg med dagen. Jeg feirer ingenting, jeg markerer noe.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s