En frafallselev sine bekjennelser

Så sitter jeg her en lørdagskveld og tenker litt på det jeg skal skrive om i masteroppgaven min. Temaet jeg har valgt, er ikke det jeg stresser over i kveld, men meg selv. Jeg skal jo også plassere meg selv i dette arbeidet, og det er nesten litt vanskeligere for tiden. Dette har vært et tenke- og lesetema for meg i hele sommer. Jeg kjenner jo meg selv – tror jeg, da. Men har jeg egentlig forholdt meg til meg selv i det siste? Jeg lurer litt på om ikke meg nå og meg da kan være to litt forskjellige meg-er. Da må jeg tenke litt på hvem jeg egentlig er. Veien min til dette stedet hvor jeg nå står og kikker på meg selv og min plass i denne prosessen er kanskje litt uvanlig, for jeg er jo ingen akademiker.

En truckfører i platåsko
Aller først må jeg si at det alltid finnes flere perspektiver og sannheter, og jeg verken kan eller vil dekke alt i en slik tekst. Det blir for mye, for langt og for rotete. Så utsnittet jeg har gjort av sannheten her, er og blir et utsnitt, og så vet vi alle at det alltid er mer eller andre ting som kan sies. Så bare begynner jeg et sted. Jeg har tidligere fått høre av noen som selv ikke definerte seg som arbeiderklasse, daværende student, at det var akkurat det jeg var, arbeiderklasse. Jeg ble nok litt fornærmet da, men når jeg nå ser for meg meg selv litt tilbake i tid, med en Tiedemanns Rød 3 rullings hengende fra munnviken (ikke med noe sånn pysete Winner Tip, nei), tung, svart sminke rundt øynene, platåsko (til mitt forsvar var dette på slutten av 90-tallet), uniform med blå, lilla og grønne ruter mens jeg kjørte truck på lageret og lempa paller, kan jeg jo se meg selv som arbeiderklasse. Ikke på grunn av klærne, sminken, røyken eller trucken, det er ikke det som definerer mennesket, men på grunn av hvem jeg var og hva jeg gjorde. Definisjoner på arbeiderklasse er ikke helt entydige. I artikkelen Arbeiderklassen lever, tar forfatteren for seg blant annet en definisjon som handler om fysisk arbeid. Jeg vet ikke om det å lempe parkett og takplater for mannlige kunder som foretrakk å se på at jeg flyttet 50 pakker på hver 25 kg fremfor selv å hjelpe til, egentlig kan regnes som fysisk arbeid i den forstand. Kanskje dette heller var en form for service, men jeg vet helt sikkert at jeg holdt meg i mye bedre form i butikken enn da jeg begynte å jobbe på kontor. Uansett, min identitet som arbeider, som en som liker å arbeide og, ikke minst, som er flink til å arbeide, har vært viktig for meg allerede fra ganske tidlig av.

Jeg søkte min første jobb da jeg var 14, og begynte å jobbe sommeren etter. Det var en lang rekrutteringsprosess, vi var mange som søkte. Jeg har i grunnen jobbet siden, kanskje mest av nødvendighet. Den gangen jeg overhørte en klassekamerat kommentere spydig bak ryggen min at jeg nok venta på høyvann, skjønte jeg at det ikke holdt at buksene passet i livet – de arva buksene var nå for korte. Jeg innså tidlig at jeg måtte tjene egne penger, det ville ikke være god plass til tenårene mine på den ene inntekten som matet alle åtte i familien. Det skammer jeg meg ikke over. Og heldigvis viste det seg at jeg likte å jobbe. Dette var noe jeg skjønte at jeg kunne, jeg mestret det. Jeg fikk etter hvert også gode tilbakemeldinger på jobben jeg gjorde. Men hva da med skolen?

Frafallselev
Jeg sluttet på videregående skole. Jeg er en frafallselev, en vaskekte high school dropout. Jeg vet ikke om jeg kan kalle meg en skoletaper, for jeg har både gjort det veldig bra og veldig dårlig på skolen. Da jeg begynte på skolen, på barneskolen altså, kunne jeg allerede lese, skrive og regne. Jeg kunne også lese og skrive på to språk. Nå er det ikke sånn at jeg var noe vidunderbarn akkurat, jeg skrev jo ikke romaner eller noe. Men jeg var et godt stykke forbi både alfabetet og tallene da vi begynte med det på skolen. Og siden jeg kunne engelsk før de andre, ble heller ikke engelsktimene særlig utfordrende. I 6. klasse husker jeg at jeg fikk en 9. klassebok i hånda med beskjed å lese litt i den. Uten oppfølging eller lekser skal jeg ærlig innrømme at jeg ikke leste den boka. Slik jeg husker det, jobbet jeg ikke særlig mye med skolearbeid, jeg gjorde ikke mye lekser, og det gikk helt greit. I karakterboka står det mange minuser bak ordenskarakterene forårsaket av «mye glemming og for sene innleveringer». Jeg fikk gode karakterer i noen fag, og så var det andre fag der jeg ikke gjorde det like godt. Jeg var, for eksempel, ikke spesielt god i norsk. Inntil jeg begynte å jobbe, trodde jeg at jeg ikke kunne skrive. Jeg anså ikke meg selv som flink på skolen. Jeg var jo ikke flink heller, jeg gjorde knapt lekser. Jeg trivdes ikke på den lille kombinert barne- og ungdomsskolen. Mistrivselen hadde flere grunner, kanskje jeg forteller om det en annen gang. Jeg var nok en merkelig medelev å ha i klassen. Jeg visste ikke da at jeg skulle gå på videregående skole. Jeg hadde gått og tenkt for meg selv at jeg skulle slutte på skolen etter ungdomsskolen. Det høres nok også ganske merkelig ut, men av forskjellige årsaker så jeg ikke for meg at jeg skulle videre etter ungdomsskolen. Jeg skjønte etter hvert at det ikke egentlig var et reelt valg jeg hadde, så jeg planla å ta formgivingsfag eller kokkelinja. Det var fag jeg trivdes med. Jeg fikk høre herfra og derfra at jeg hadde for gode karakterer til å gjøre det sånn, til tross for at jeg fortsatt ikke følte meg god på skolen. Allmennfag ble førstevalget, men jeg hadde et inderlig ønske om at jeg ikke skulle ha gode nok karakterer til å komme inn. Det hadde jeg.

Ansvar for egen læring
Jeg trivdes heldigvis mye bedre i videregående skole. Året var 1994, og Reform 94 med sitt «Ansvar for egen læring» gjorde inntog. «Geografisk inntak» hadde en skummel klang før vi begynte, men det fungerte helt supert for meg. Det var et nytt miljø, nye mennesker og en helt annen dynamikk. Jeg fikk en ny plass i en ny konstellasjon, en hvor det faktisk var plass til meg sånn som jeg var, og jeg gjorde det bra. En stund i alle fall. Ansvar for egen læring fungerer kanskje egentlig ikke så godt i lengden for ei som ikke vet hvordan hun skal jobbe med fagene. Jeg følte meg fri til å kle meg og te meg som jeg ville, og det gjorde jeg. Det var helt fantastisk. Det føltes godt. Jeg jobbet fortsatt ikke med fagene slik jeg burde ha gjort, jeg visste virkelig ikke hvordan. Det første året gikk det ganske bra likevel, 5-ere og 6-ere. Knall! Bortsett fra i norsk, da. Jeg kan jo tydeligvis ikke norsk. Det virket overraskende på folk at jeg kunne ha dårligst karakter i norsk, de forventa at det skulle være gym. Det var ingen som fortalte meg hvordan jeg skulle bli bedre. Det andre året viste det seg at vi skulle flytte. Fraværet mitt økte i løpet av skoleåret, fra én dag og to enkelttimer året før til 34 enkelttimer dette året. Jeg gjorde fortsatt ikke lekser, og jeg fikk min første 3-er. Vi flyttet fra ett fylke til et annet innen jeg var i gang med det tredje skoleåret. Jeg var så redd for ikke å få venner på det nye stedet, jeg la mer arbeid i å henge på hjørnet enn på skolen. Jeg hadde begynt å røyke med vilje da jeg fikk vite at vi skulle flytte. Jeg beholdt plassen min på den samme skolen, men innen oktober på tredjeåret innså jeg at jeg hadde over 100 timer fravær. Jeg hadde fått en 1-er på en fysikkprøve, jeg hadde sluttet å dukke opp i norsken fordi en lærer eller lærerstudent i undervisninga sa navnet mitt i hver eneste time. Jeg visste at jeg ikke ville kunne svare på spørsmål, så jeg lot være å komme til timen. Jeg innså at om jeg skulle klare å få de karakterene jeg hadde sett at jeg kunne få, måtte jeg befinne meg på skolen hvert eneste øyeblikk ut skoleåret og jobbe hardere enn jeg noensinne hadde gjort. Jeg visste ikke hvordan å gjøre det. Det eneste jeg visste var at jeg ikke maktet å finne opp det hjulet alene, det var allerede blitt for mye for meg. Jeg avtalte en time med rådgiveren på skolen. Jeg har aldri følt meg så liten som da jeg kavet meg opp til skolebygget. Jeg var selvfølgelig dårlig den dagen. Det regnet sikkert også. Men jeg ville holde avtalen. Dette var viktig for meg. Jeg satt i gangen og ventet på rådgiveren da en av guttene fra parallellklassen gikk forbi. Han så sitt snitt til å fortelle meg at det ikke var tøft å slutte, bare så jeg visste det. Det hadde han jo helt rett i, og om jeg hadde følt meg litt større den dagen, skulle jeg fortalt ham at jeg visste at jeg var alt annet enn tøff. Rådgiveren møtte ikke til avtalen. Da jeg traff henne litt senere, fortalte hun at hun ikke hadde møtt fordi det ikke var noe poeng, jeg hadde jo allerede sluttet. På skolekontoret sa damene at jeg kastet bort livet. Så da var jeg 17 år gammel, jeg visste ikke hvordan jeg skulle få til skolen, og jeg hadde ikke jobb. Sommerjobben finnes ikke i oktober. Det å flytte var en belastning på det jeg hadde av sosialt nettverk, og det å droppe ut av skolen var verre. Planen min var å begynne på skolen igjen året etter, men jeg visste at jeg ikke kunne gå ledig et helt år. Det hadde jeg ikke råd til, og det hadde jeg ikke lyst til. Jeg dro til Aetat, jeg søkte jobber og jeg gikk rundt og spurte på senteret. Når jeg ble kalt inn til intervju, var jeg for ung, de trengte folk som var over 18. Mannen fra Aetat ga meg mange skjemaer. Det ble for mye, så jeg droppet det også. Jeg snudde døgnet, jeg så på tv og jeg røyka ute på trappa. Dette var ikke et godt år for meg. Jeg var ingenting.

Tilbake til skolebenken
Heldigvis kom våren, og jeg kunne søke skoleplass igjen. Jeg var ikke lenger rettselev siden jeg hadde sluttet, så jeg søkte flere steder og sendte skolene personlige brev ved siden av søknaden. Jeg valgte ikke å gå tilbake til allmennfag, men å ta butikkfag, så jeg kunne komme meg ut i jobb. Jeg kom sterkt tilbake med 5-ere og 6-ere, bortsett fra den sedvanlige 4-eren i norsk. Denne gangen var det i norsk sidemål, men likevel. Det var lett å komme seg gjennom dette året, selv om problemene fra året før fortsatt var der og jeg fortsatt ikke hadde lært meg å jobbe med fagene – nå visste jeg at jeg snart skulle ut i jobb. Jeg hadde konkrete mål for øyet. Jeg gikk inn i læretida med en forestilling om at jeg en gang skulle ta varehandelshøyskolen, en dag når jeg var klar for å gå videre. Jeg var en dyktig lærling, om jeg tør si det selv. Jeg tok truckførerbevis, jeg laget utstillinger, jeg satt i kassa. Jeg jobbet innen alle funksjonene i butikken. Jeg jobbet ekstra når de trengte det, uansett hvor i butikken de trengte det. Selvfølgelig var ikke alt bare fryd og gammen, men jeg fikk gode skussmål. Arbeidslivet fungerte for meg. Når jeg etter hvert skulle søke nye jobber senere var jeg innom bemanningsbyrå. En dame minnet meg på hvor problematisk det året jeg ikke gikk på skole egentlig var. Det så ut som om jeg prøvde å skjule noe, sa hun. Hun var veldig opptatt av det året jeg var ingenting. Og jeg måtte akseptere å få jobb hos McDonalds om det var det de hadde til meg. Nå legger jeg til her det jeg ikke sa til henne fordi jeg mista munn og mæle, at jeg ikke er for fin for noen jobb og har heller aldri vært det. Min identitet som arbeider hadde blitt til. Og selv om jeg ikke likte å bli kalt for arbeiderklasse den dagen for lenge siden, slik jeg innledet dette innlegget, har jeg jo faktisk lagt mye stolthet i å være en god arbeider.

Jeg fikk et vikariat (gjennom et annet bemanningsbyrå), og slik fikk jeg også den jobben der jeg endelig lærte å skrive. Det viser at når jeg har noe jeg skal uttrykke, som når jeg skal forklare et umulig strømprodukt for en kunde, ja, da kan jeg visst skrive. Jeg lærte mye om kommunikasjon gjennom arbeid. Det gikk enda noen år og tiden ble etter hvert moden for at jeg skulle tilbake til skolebenken igjen. For å få lov til å studere på universitetet måtte jeg først ta norsk og nyere historie fra videregående skole, siden jeg hadde fagbrev og ikke artium. Det var tre norskeksamener og én eksamen i historie som sto mellom meg og studiene. I februar det året sa jeg opp jobben min og ba om å få slippe å jobbe ut oppsigelsestida, jeg skaffet meg en deltidsjobb og leste norsk og nyere historie fulltid på tre måneder. Jeg laget meg en arbeidsplan, jeg leste etter planen, jeg skrev etter planen. Det gikk! Jeg fikk nesten ikke puste når jeg skulle opp til de muntlige eksamenene. Jeg måtte be sensor om å vente litt så jeg kunne hente pusten igjen, jeg ville ikke at de skulle hjelpe meg med tilleggsspørsmål mens jeg satt der og gispet etter luft. Jeg hadde endelig lært meg å gjøre skole. Så ble jeg student. Det viser seg at jeg elsker å lære. Jeg gjør det ikke alltid bra, selvfølgelig ikke. Det kommer helt an på innsatsen. Men jeg elsker å lære. Først jobbet jeg ved siden av studiene i tre år, så studerte jeg ved siden av jobben i seks år. Nå har jeg en arbeidssituasjon som gjør at studiene og jobben ligger så nære hverandre at jeg ikke vet helt hvor den ene begynner og den andre slutter. Jeg elsker å jobbe, og jeg elsker å studere.

Meg selv i prosessen
Ja, og så sitter jeg her da og skal identifisere meg selv i en prosess. Jeg har skrevet den første siden i arbeidet med masteroppgaven min, og jeg er helt sikker på at denne ikke kommer til å kjennes igjen i sluttproduktet. For den er ikke bra. Og jeg er fortsatt ikke helt sikker på om jeg faktisk kan skrive. Joda, jeg vet jo at jeg kan skrive praktiske ting, men i et akademisk arbeid må de nødvendigvis komme til å avsløre meg og manglene mine. Når jeg nå har studert litt fulltid og litt deltid de siste ti årene, tar jeg meg i å kjenne på at jeg faktisk føler meg mer som en arbeider enn en akademiker. Jeg er praktikeren. All teori jeg lærer må jeg knytte til noe praktisk. Arbeiderklassen lever foreslår også en annen og videre definisjon på arbeiderklasse, nemlig «alle som selger arbeidskraften sin». Og det er det jeg gjør. Vi kan godt diskutere klasseskiller, maktstrukturer og definisjoner, men innerst inne kjenner jeg at jeg er en arbeider. Jeg selger arbeidskraften min, og arbeidet mitt er etter hvert blitt et produkt jeg er stolt av. Nå gjenstår det bare for meg å finne ut om erkjennelsen av at jeg er en praktiker, er noe jeg kan plassere på en ryddig måte mellom teori og metode et sted, og så skal jeg vurdere å lære meg kommareglene.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s